I denne forestillingen gir Mette Edvardsen stemme til hva man på engelsk kalte «spøkelseslyset», som var vanlig i gamle teatre og fortsatt er i bruk noen steder. Spøkelseslampen er et elektrisk lys, en lyspære på et høyt stativ, som forblir tent når teatret er stengt og innhyllet i mørke. Hensikten er sikkerhet, men den sies også å avverge onde ånder eller å hjelpe spøkelsene som antas å hjemsøke teatret. I dette verket jobber Edvardsen med sin mangeårige samarbeidspartner, lysdesigner Bruno Pocheron. Sammen prøver de å få frem spøkelseslampens stemme, la lampen snakke og høre hva hun har å si.
