Hvordan har det seg at de riktige ordene i riktig rekkefølge kan bli til et øyeblikk av klarhet? Noen leseopplevelser er slik: du blir fullstendig trollbundet av et avsnitt eller en setning, og kunne ønske du selv hadde skrevet det. Dette skjedde med Nicola Gunn, bortsett fra at hun leste setningen på engelsk, og det var ikke hva forfatteren hadde skrevet, for forfatteren hadde faktisk skrevet det på fransk. Og hvordan kan det ha seg at en karakter i en film egentlig bare er en rekke bilder på en skjerm? Prosessen skjer i klipperommet og gjenspeiler ofte ikke opplevelsen til skuespilleren som portretterer karakteren, eller manuset skrevet av forfatteren.
Hva skjer i oversettelser? Hva blir bedre og hva går tapt? Kan noe forbli det samme når det er helt forandret? Kan noe være to ting samtidig? Hvordan være begge deler? Originalen og oversettelsen? Kilden og målet? Det gamle og det nye? Det innspilte og det levende? Oversetteren og forfatteren? Og hva slags sammenheng lager vi oss av all denne teksten og disse bildene. Hva sier det om vårt begjær og våre fantasier?
I Text and Image tilbyr Nicola sitt eget fantasiliv utgangspunkt for å tenke sammen. Verket beveger seg mellom filosofiske spørsmål om oversettelse, og et dypere søk etter å sette ord og bilder på en følelse som virker umulig å formulere: et forsøk på å oversette begjær og omskrive selvet.
